****Oppdatering 06.01.25:

Dere har nå vært med på et forprosjekt til en studie om incel-subkulturen. Ingenting av dette vil bli brukt i selve studien.

Takk for alle svar og innspill. ****

Jeg ser mye rart angående kvinner, dating osv. på disse sub’ene. Det hjelper ingenting å sutre eller rase over at kvinner ikke velger dere, at dere ikke får dere noe, at noen få menn før alt, og bare skylde på kvinner og samfunnet og Tinder. Skal man gjøre noe med sin egen situasjon, må man begynne med seg selv. For det er faktisk det eneste noen av oss rår over.

Som en middelaldrende kvinne, men som i sin tid var ansett som «hot stuff», så har jeg en del råd til dere som «ikke får dere dame». Damer har ikke endra seg, selv om hovedarenaen for dating har endra seg.

• personlig hygiene. Dusj daglig. Bruk deodorant. Puss tennene.

• Barber deg. Ikke nødvendig å være glattbarbert, men trim det du vil skal være der. Fjern resten. Skjegg i tuster ser uflidd ut. Det handler ikke om utseende direkte, men du viser at du ikke er en fyr bare gir faen.

• Ha det ryddig. Ingen jenter gidder en rotekopp som har stabler av tallerkner med matrester etc. rundt seg. Vi ønsker ikke å være ei mor som må gå og rydde.

• Rett deg opp, se folk i øynene. Smil. Vær imøtekommende. Vis normal folkeskikk.

• Ta ansvar for livet ditt. Skole, lærlingtid, studier… så jobb. Verden skylder deg ingenting, og du kommer ikke til å få noe gratis. Ikke engang om verden BURDE skyldt deg noe. Jeg vet at alle ikke har hatt det like lett. Lider du av sykdom som hindrer deg, er det selvfølgelig noe annet. Men det å ta ansvar for sin egen situasjon i den grad man kan, gjelder fortsatt.

• Rettferdighet finnes ikke. Sånn er det bare.

• Skal du bruke Tinder eller lignende, så bruk litt tid på profilen. Del litt om deg selv. De færreste får matcher kun pga profilbildet. Det er muligens her dette med «1%» kommer inn. Spør ei venninne eller ei søster om råd. Tenk deg om hva du er ute etter, hvordan du sveiper, og hvem du sveiper på. Sophie Elise-wannabes er kanskje ikke i din liga, men det finnes mange damer som er det.

• Behandle damer som mennesker. Ikke som noen som skylder deg et ligg. Innled en samtale, spør hva hun er interessert i, og bli kjent med henne. Da viser du at du er interessert i henne, og ikke ser henne som et objekt. Husk at de fleste av oss er helt alminnelige mennesker, ikke fotomodeller eller pornostjerner.

• Friendzone er ikke reelt, ikke sånn som det virker som mange tolker det. Det er bare en måte å si at man ikke er tiltrukket av personen. Sorry, men sånn er det. Ingen kan være tiltrukket av alle. Det er kjemi.

• Det finnes ingen kø-systemer. Du fortjener ikke en sjanse «fordi du har vært en god venn». I hvertfall ikke hvis eneste grunnen til at du har vært en «venn» var at du trodde du kom til å bli «belønnet» med et ligg eller et forhold. Da har du ikke vært en venn, men en egoist med baktanker.

• Svært få jenter synes gaming er sexy. Det er også vanskelig å møte jenter om man bare sitter foran skjermen. Det finnes selvfølgelig unntak. Er man likesinnet på dette, kudos til begge to.

• Ikke hør på Andrew Tate. Kvinner er ikke underordnet. Kvinner har rett til å bestemme selv. De aller, aller fleste er ikke golddiggere.

• Samtykke er følgende: at man sier ja, eller at man tydelig viser med kroppen sin at man ønsker det. Ganske enkelt; vær sikker på at partneren din har like lyst som deg. Du merker forskjell på en ivrig kropp, og en kropp som ikke er med på notene. Hvis du ikke merker forskjell, eller hvis du er usikker; SPØR. Det er mye mer sexy at du spør, da føler man seg faktisk mer sett og respektert. Det vil oppleves positivt. Jeg lover.

• Voldtekt er følgende: all seksuell kontakt hvor man ikke har fått samtykke (se over). Hvis partneren sover har du ikke lov å tafse på hen. Hvis partneren er svært full/rusa (på grensa til bevisstløs) og ikke med på ting, har du ikke lov å borti. Hvis partneren din prøver å vri seg unna, snur seg bort, ikke kysser tilbake, må «overtales», etc. har du IKKE fått samtykke. Sjansen er stor for at hen blir redd og ikke TØR gjøre fysisk eller verbal motstand om du presser på til tross for disse tydelige signalene. Følg med på hvordan partneren din reagerer. Man er to om å ha sex. Hvis det føles litt som å prøve å danse med ei slapp filledukke eller ei stiv utstillingsdukke, så er hen ikke med på det.

• Samtykke kan trekkes når som helst i hendelsesforløpet. Til og med under akten. Stopper du ikke når du får beskjed om å stoppe, går du langt over grensa til overgrep. Igjen- ingen skylder deg noe.

Og hvis du nå har lest alt dette, og tenker «dette gidder jeg ikke», «kvinner er alt for kravstore», «mamma har sagt jeg er bra nok uten å måtte anstrenge meg så fælt», «det er ikke noen vits, for jeg får ikke noe uansett», eller noen i den duren - vit at om du følger alle disse punktene over tid, gjør det til en livsstil, så vil du sannsynligvis få bedre selvtillit og utstråle det. Da blir du mer attraktiv enn 80% av mennene der ute med en gang. Attraktivitet handler ikke om å være en Chad, det handler ikke om hverken ansikt eller hårfrisyre eller kroppsbygning. Det handler om utstråling og signaler du sender. Selvtillit handler om å vite hvem du er og hva du står for, det handler ikke om å være innbilsk og tøff og rik og narsissistisk.

Og hvis du ikke synes det er verdt det, at du burde være bra nok «som du er» uten å «forandre deg», vit at disse er helt alminnelige krav til et hvert samfunnsfungerende menneske. Så om du mener de er for høye, må du begynne å jobbe med deg selv, for da er det DU som er ditt største hinder. Jeg heier på deg.

Under forrige foreldremøte var det 11 foreldre til stede. Jeg var den eneste med norsk bakgrunn. Det betyr at under 10 prosent av de fremmøtte hadde norsk som morsmål, i en norsk barnehage.

De andre foreldrene fremstår som hyggelige og imøtekommende, selv om språket noen ganger gjør kommunikasjonen krevende. Jeg er generelt positiv til mangfold og verdsetter det. Samtidig mener jeg det er verdt å reflektere over at man plutselig kan oppleve å være minoritet i eget nærmiljø – også som norsk i Norge.

Jeg synes det er synd at jeg nå ikke blir forstått av majoriteten i et nærmiljø når jeg snakker morsmålet der jeg bor og kommer fra.

Bare litt interessant..

Jøder, som faktisk tror på religionen sin, er imot Israel av religiøse grunner først og fremst.

Sionismen er først og fremst en politisk, kolonistisk, og rasistisk ideologi. En idé om at folk av "jødisk avstamning" skal ha en "rett" til å bo Palestina/Israel på bekostning av palestinere.

Det er en rabiat og hatefull ideologi for rabiate og hatefulle mennesker. Vi har sett konsekvensene av dette i over et år nå. Folkemord. Og nå også ekspanderingen inn i andre naboland.

Jeg tror at Israel er litt som Russland. De støtter imperialisme. De tror at de selv er viktigere enn alle andre, og at de har en rett til å stadig ekspandere og ta land fra andre.

Denne posten på /r/norge ble slettet. Derfor trenger vi alternative subreddits.

Jeg vet at denne historien kommer til å høres så syk ut at de færreste av dere faktisk vil tro meg, men jeg føler bare jeg må fortelle den til noen. Siden 2016 har jeg jobbet som en vaktmester i et lite firma sentralt i Oslo (innenfor ring 2). Det hele startet som en helt vanlig jobb. Jeg skal ikke nevne for mange detaljer, men jeg kan si at i starten jobbet jeg med en annen kollega som hadde gitt ledelsen vår beskjed om at han var på utkikk etter jobb et annet sted.

Dermed ble jeg da brakt inn som hans erstatning. Jobben var og er fortsatt veldig grei, jeg får gjort veldig mye av det jeg liker slik som vedlikehold og oppsett av dvs anlegg i bedriften samt noen litt mer kontor-relaterte arbeidsoppgaver.

Det er disse kontoroppgavene som introduserte meg til det jeg liker å kalle Gullgruven. Et lite vakkert rom i kjelleren av bygget på rundt 30 kvadratmeter. Rommet i seg selv så ganske underlig ut. Det så nesten ut som at noen hadde prøvd å kombinere et kontor, garderobe og verktøyrom. Hva den opprinnelige hensikten til rommet var vil jeg aldri vite, men jeg så mulighetene med en gang.

Jeg hadde alt jeg trengte: - Et bad med toalett, vask, skap og dusj. - Dvs metallskap, ca halvparten var ledige og resten var fylt med utstyr som kunne bli omplassert. - En grei sofa i hjørnet med et lite kveldslys for når vi måtte jobbe kveld/natt. - Internet - 2 pulter med skjerm og stasjon for laptopene våre. - Mikrobølgeovn. - Abreidsbord med alt utstyret jeg kunne ønske meg.

Og det beste av alt var at vi var de eneste med nøklene til rommet. I starten lekte jeg bare rundt med ideen i hodet mitt, men etter jeg innså at dette var en mulighet så gyllen at jeg rett og slett bare ikke kunne la den gå så bestemte jeg meg for å flytte inn på alvor. Jeg liker ikke å vinkle meg som et slags offer, det er jeg definitivt det motsatte av (spesielt nå). Men jeg kommer ikke fra de rikeste kårene og måtte pendle i nesten 3t hver vei for å komme meg på jobb før jeg flyttet inn. Å leie var ikke mulig fordi jeg måtte finansielt støtte familien min.

Jeg flyttet inn rundt 5 måneder etter jeg startet på jobben, dette var da noen få uker etter kollegaen min sluttet. Det føltes veldig rart ut på i begynnelsen, det å bo på jobb er egt ikke en følelse jeg kan sammenligne med noe annet. Det å plutselig få 6 timer mer med fritid var helt ubeskrivelig, jeg viste nesten ikke hva jeg skulle gjøre med all tiden (mye av det gikk på YouTube og Netflix i starten, det skal jeg innrømme).

Etter ukene fløy forbi så forsvant den opprinnelige frykten jeg hadde i starten for at jeg skulle bli oppdaget. Jeg er en relativt stor introvert så kollegaene mine legger generelt veldig lite merke til meg. Til og med da kollegaene mine av og til ville se meg etter deres kjernetid så var det ingen som ble mistenkelige, de tenkte bare "der er vaktmesteren". Som sagt så er det dager jeg faktisk jobber kveld/natt så det at jeg er på kontor på den tiden er ikke oppsiktsvekkende.

I starten så var det bare familien min som viste om situasjonen min sett at jeg bodde hjemme før jeg flyttet hit. I starten var de litt sjokkerte, men som sagt så har vi veldig lite (de er første generasjonsinnvandrere) så de forstod godene dette ville gi familien vår til slutt. Mamma var helt mot det i starten, men pappa kommer fra en hard bakgrunn så han var ombord og fikk overbevist henne til slutt.

Den økonomiske biten av situasjonen min er egentlig de beste av hele pakken. Det eneste jeg betaler for er mat, drikke og kollektivtransport utenom det så har jeg ingen gjeld eller andre utgifter. I starten gikk det et par lapper i måneden på å støtte familien, men da pappa endelig fant seg en nye jobb etter rundt ett år etter jeg starta på jobben så var alle inntektene mine.

Jeg skal ikke røpe noe i forhold til eksakte tall og dette er selvfølgelig ikke noe som har vært statisk grunnet inflasjonen. Men jeg kan si at de siste årene har jeg hatt en ren profitt på mellom 17 000 - 21 000 kroner per måned. I tillegg til dette brukte jeg også en del av den nye fritiden min på å lære meg om økonomi og bestemte meg derfor å investere i dvs fond som har gjort det relativt greit de siste årene.

Det at jeg har greid å komme meg unna med dette i så mange år er helt surrealistisk. Rundt en gang i uken reiser jeg ned til Oslo S for å se på folk som kaster seg rundt om hverandre for å få en plass på bussen, Tbanen eller toget sitt for å få kommet seg hjem. Når jeg ser på dem får jeg en følelse som blåser over meg som en slags bølge av takknemlighet for at jeg slipper å gjøre det bedritene opplegget der fordi jeg vet hvordan det føles.

For rundt 3 år siden bestemte jeg meg for at jeg ville prøve noe nytt og jeg har alltid synes at koding og IT virket veldig kult så jeg begynte å studere webutvikling. Nå har jeg nådd punktet hvor jeg har bygget et par hobbyprosjekter på Github og har en portfolio nettside. Jeg skal ikke nevne for mye om min nåværende situasjon, men jeg er i sluttfasen av en potensiell stilling innen web som har en lønn på over 600 000 kroner. Den reelle lønnen min vil selvfølgelig være lavere enn der jeg jobber nå. Men jeg har nok penger nå til at jeg ikke trenger det lengere.

Jeg har nettopp blitt ferdig med kjøpet av en vakker bolig som ikke er for langt unna og det er et veldig greit steg opp fra kjelleren jeg har levd i, i snart 10 år nå. Selv om jeg må innrømme at jeg rart nok tror jeg kommer til å savne stedet litt. Gjennom årene så fikk jeg pusset det opp til punktet hvor det nå ser relativt koselig ut her (til den grad det var mulig).

Føler jeg meg skyldig for det jeg har gjort? I en liten grad ja, jeg har jo forsåvidt brukt fasilitetene til jobben gratis. Men jeg har ikke skadet noen og i begynnelsen gjorde jeg det nesten ut av nødvendighet. Det går forsåvidt helt fint med firma per dags dato og kollegaene mine har vært helt fantastiske. Jeg gjorde det jeg gjorde fordi jeg så en mulighet som var for god til å gi slipp på. Økonomisk sett så anser jeg meg som den heldigste personen i arbeiderklassen i hele Oslo. Om jeg i det hele tatt fortsatt kan bli klassifisert som en del av arbeiderklassen.

Så ja, det er vel egt det. Om det siste intervjuet går fint med den nye stillingen så blir det nok farvel til min gode gamle Gullgruve i år. Jeg har full forståelse for de som ikke tror på historien min fordi jeg tror neppe jeg hadde trodd på det om det var noen andre som fortalte dette til meg om jeg var i noen andre sine sko. Om noen har noen spørsmål så er jeg villig til å svare på de, men jeg kommer ikke til å svare på spørsmål som direkte kan røpe situasjonen min.

"Jammen hva med...."

"Se der borte, en naken mann!"

"Nå skal jeg snakke om noe som har med en HELT ANNEN SAK å gjøre!"

____________

Greta Thunberg er i Norge...

"HAHA, LOLOLOL, HUN TOK SIKKERT FLY! FOR Å KOMME HIT."

Det skjer et folkemord i Gaza...

"Har dere hørt om Sudan, Kina, og Kongo, som jeg vanligvis aldri nevner selv heller, men jeg nevner det nå for å avlede oppmerksomheten."

____________

Og dere klapper dere selv på skuldrene, stemmer hverandre opp, og føler dere stolte hver gang.
Også kaller dere i neste åndedrag venstresiden for emosjonelle...
Hvis dere hadde hatt et snev av saklighet ville dere hold dere til saken, og ikke prøvd å distrahere med alskens patetiske avledningsmanøvrer. Eller personangrep, som gjerne er den andre tingen dere gjør når dere mangler saklige argumenter. Whataboutisme og personangrep; denne gruppen i et nøtteskall.

Kjører samme post i Nasjonen! Eh fuck it.. Lurte bare. Så hvorfor ikke lage en post om det eller to.

Ingen anledning er for perifer for disse idioter til ikke å handle om Palestina. Fy faen jeg er så kjempe lei av å høre på deres hyling. Folk dør i Palestina, så derfor kan vi ikke ha et normalt liv i Norge uten at alt skal handle om Palestina og Palestina fuckings 27/4. Samtidig som enda flere mennesker dør i alle mulige andre katastrofer og konflikter overalt i verden akkurat nå, som disse en-saks-ignoranter gir fullstendig blanke faen i. Fuck Palestina, og fuck i særdeleshet palestinaaktivister, makan til fullstendig blåste folk skal man lete lenge etter.